onsdag 5. desember 2012

Rapport fra medlemsturen til MC Collection


I tolv kuldegrader, i snøføyka, feide jeg over til Sollentuna ved Stockholm og besøkte svenskenes fantastiske motorsykkelsamling. Racing og Speedway var tema. I inngangen sto en knall-racing-rød Aermacchi HD, trefemti, på pall. Det første bildet belasta elektronikken i kanonen min. Batteriet er nyladet. Linsa lyner.
Jeg skal kjøpe billett og ser Lasse Sundbergs Husqvarna-chopper ved vinduet. Har nettopp sett den i et blad og kjenner drar gjenkjensel. Jeg leser at det er 1668 V-twin og at den har «tävlat i Custom-VM i Sturgis, USA och på Custom Motorshow i Jönköping. Det er ingen foredrag eller greier i dag, bare rolig og fint og kort kø. Jeg betaler hundre spenn og tar med en kaffe som jeg skal balansere gjennom utstillingen og nippe underveis. Kameraet stiller jeg om til masse ISO.

Den første maskinen i selve museet er en Indian Flat Track racer, svart med hvite dekk. Indian og HD glimrer med sitt nærvær i så stor grad og så langt øyet skuer at jeg tenker: dette er masseproduserte greier. Museet er svært og i to etasjer. I midten snor en søyle seg fra gulv til tak og på den stiger motorsykler mot himmelen. Spektakulært. Jeg finner en Rudge Whitworth. Ante ikke at de lagde motorsykler. Hjemme har jeg en vintage tråsykkel av merket. Innerst finnes et velodromdekke med antikke racere. Merker jeg ikke har hørt om er i fart i svingen og har lakk og blanke deler deluxe. En orange Flying Merkel tar oppmerksomheten. Jeg bruker opp halve filmen på vidunderet. Er ikke film i dag, men jeg tar halvparten av trettiseks bilder, minst. Jeg skal ikke være på museet hele dagen. Likevel er det denne jeg bruker tid på. Det stiligste jeg har sett hittil er en 1916 Indian racer som ligger på EBay til 175 tusen norske kroner. Jeg skifter øyeblikkelig favorittsykkel. Skal jeg selge alt jeg har og skaffe en orange Merkel? Det blir neppe nok penger. Dessuten har den ikke gir og må dyttes i gang til den får fart og kjøres på samme utveksling. Intet annet en stuepynt - eller banemaskin i utlandet da. Annen etasje raser jeg gjennom. Det er ikke tid til fotografering av alle de italienske miraklene. 

Smiler fornøyd når jeg ser at de har tatt med seg søttitre Kawa nihundren fra de gamle lokalene ved Sunne. Der sto den på trone mot øst, men her er den ikke verdt mer enn et øyekast. Kaffe venter i kafeen. Boksamlingen er stor. Det er også T-skjorte- og prylarhylla. Det blir ei kul trøye med påskriften Garagekultur, startflagg-button til jakkeslaget og plakater.
Besøket er over. Jeg skal hjem, redigere bildene og lese mer om The Flying Merkel. Det første jeg ser er dette, fra et nylig salg i Statene: The top seller of the weekend was a beautifully restored 1910 Flying Merkel, resplendent in the company's bright orange coloring, that garnered $86,800.

Neste museumsbesøk må bli «over there». Geir Hellum, turarrangør

tirsdag 4. desember 2012

Vinterarbeid - oppdatering

Nye sylindere

Etter at sesongen ble avsluttet med et smell, har det ankommet nye sylindere til Chiefen. Riktig nok av 40-talls typen, men med masse gods og standard boring. Medfølgende var også stempler og ringer, så alt skulle være bra i rute for å komme på veien til våren. Sylinderne er produsert i Indian, altså "Genuine Indian Parts", og kvaliteten på støpegodset skal være utmerket. Det man har hatt problemer er derimot maskineringen, som har vært noe mangelfull.

Jeg har ikke merket meg noen problemområder ennå, men håper å få tatt en runde hos min mekaniker, Kjell, for å avdekke eventuelle saker som må utbedres. En ting jeg allerede har gjort er å kutte en kjøleribbe på den bakre sylinderen, slik at jeg kan bruke dynamoen slik den sitter idag. Det gikk aldeles utmerket.
Mine 39-topper ser litt pussige ut på høyresiden, på grunn av den brede omkretsen. Jeg får se om jeg kan få gjort noe med det (kanskje vinkelsliper, igjen?)

Min gamle framsylinder med brukket fot.

tirsdag 16. oktober 2012

torsdag 16. august 2012

Tur til Indian Summer Meet 2012

Lunchstopp på Bjoneroa, med kaffe og Mor Monsen kake.

Da ble det endelig godt vær, akkurat i tide for reisen til Leira. Reiste oppover torsdag 9 august sammen med Ola Prestløkken (Sport Scout 1937) og Rune Stjernen (101 Scout 1931). En fantastisk tur fra Oslo til Roa, videre til Jevnaker, og oppover langs Randsfjordens vestside til Dokka. Treffet på Leira ble en stor begivenhet, med mange amerikanske veteransykler, bl.a en Excelsior 1912, tre Henderson firere og en Indian Four fra 1935. Totalt 42 deltagende sykler.

Reisen hjemover ble sterk preget av Ola,s punktering. Det ble to timer med mekking og demontering av dekk, bytting av slange og pumping av luft. Deretter gikk det i godt tempo nedover E16 til Hønefoss, og over til Jevnaker/Roa. Totalt ble det 58 mil kjøring, i strålende vær.

Venter på Rune, ved Hallingby E16


lørdag 7. juli 2012

Torsdagstur gjennom Østfold

Jeg trengte virkelig en problemfri tur nå. Sist torsdag ble det 15 mil med deilig kjøring gjennom Østfold, uten et feilslag, uten punktering, uten pluggledninger som løsner og uten oljetapping i grøftekanten. Bare herlig kjøring. Ruta gikk fra Ski til Enebakk (tankfylling), Dalefjæringen, Solbergfoss (bildet), Askim, Skiptvet, Svinndal, Moss, Elvestad og hjem. Eneste stopp på turen var, foruten tankfylling, på Solbergfoss hvor jeg traff et par motorsyklister som måtte ta bilder av sykkelen. Gjennom Askim kjørte jeg også forbi en MC-ulykke hvor ambulansen var tilstede og tok hånd om et par uheldige. Man kjører litt penere etter noe slikt.
Stein

søndag 20. mai 2012

Ullerøytreffet 2012


av Geir Hellum 

Vi dro ned fredag ettermiddag og overnattet til lørdag. 12 dansker, fra NVC Genbrug, Vendsyssel kom med ferja til Moss og ankom Ullerøy leirsted ved åttetiden. Sammen spiste vi lapskaus, skravla og drakk øl i køyesengene på brakka.  Neste morra, løpsdagen, var det speilegg og bacon og alt mulig annet frokostgodt, ikke gammal dansk da.  Motorsykler ankom i stort antall og klokka elleve reiste over 80 avgårde på tur til Tistedal og Halden. Fra Follo jern og skrot stilte Rudy, på AJS 1947, Ronny på Kawasaki 1977, Øyvind på Yamaha 1984 og Geir på Kawasaki 1978. Anne Sofie vurderte å stille på Puch 1984, moped, men valgte heller å sitte bakpå en av de store maskinene. Puchen hadde slark i veiva, men så hadde den gått femtitotusenkilometer da.
Peptalk før kjøringa. Har du lest kartet og klistra det i hjernen?
 Nei, vi bare følger de andre!
 


Skjeberg, Rokke, Tistedal, Halden og Ingedal er vakre steder og veiene fredelige. Doningene dro i langsom majestet anført av Per Berg og de andre med Silverpiler og kværner. Grusveien midt i løypa er gøy og særlig gliste vi da Tore Karlsen ga gass på BSA’n og dura forbi beitet og beviste nok en gang at han er grusveiens konge. Langs Femsjøen slynger asfalten seg slakt. Fint for den som lener seg over, girer og glir, kjenner momentet i motoren og synginga i visiret. Er svingen brå dytter du styret feil vei og merker hvor elegant geometrien og naturkreftene virker; maskinen bikker og du kikker allerede på neste snarvei. Ullerøyløpet er ikke noe hastighetsløp, men har en to hjul og et styre, ja da er det moro å kjenne draget og være med på laget.
Eneste stopp var i Halden, på et gammalt spinneri som brukes som bilhobbyhall. Der spiste vi vafler, drakk kaffe og beskuet ufattelige restaureringsprosjekter. Den flotteste bilen var en fullt ferdig La Salle, en supersportslig convertible med krom og glans som ei gudinne og svigermorsete til gamle gudinner som ikke lenger får sitte foran på gullskinnet. Ellers var hallene fulle av falne flammer, sveiseapparater og avgåtte bergingsbiler. Har ikke sett noe tilsvarende her på berget. Godt haldenserne berger slike saker. Og får vi punktering og stopp vil vi reddes av sånne. 
Follo Jern og skrot, bortsett fra Ronny
og Anne Sofie og deres maskiner.
Geir er med, bak linsa!
 


Alle fullførte og samlet seg på treffstedet for mer lapskaus, pølser og brus. Fotografer og journalister listet seg rundt og fanget motiver og fjes. Dette kommer nok i aviser, i blader og på blogger, ihvertfall Follo sin. Premieutdelingen, for den som orker trengselen i annen etasje i hovedbygningen, bød på flotte premier; pussesaker, lysarmaturer, verktøy osv. Alle fikk treffmerke og saker og satte sine sykler på hengere eller tråkka igang og kom seg hjem.  Været var upåklagelig. Ett treffmerke til er på jakka og vi gleder oss til neste år. Men først er det Rally på Dal, Skogsløpet og andre herligheter. Sommeren er spådd sommerlig!


Masse vanskelige spørsmål som skulle krysses
 av med 1, X eller 2
. Helgardering?






onsdag 9. mai 2012

Follo Rundt 2012



For gutta i Follo jern og skrot er dette årets høydepunkt og den største aktiviteten. Gjennom vinteren holdes møter hver måned og enten omtales løpet som har vært eller neste års gjennomføring. En slags eksamen blir det hver gang. Man går på med krum hals og har hittil stått med glans.


Våren er full av forventninger og skudd, enten en er konfirmant og samler kroner til sin første moped eller er pensjonist og fremdeles har Jawa'n fra femtitallet. Akkurat som ynglingen kommer til skjells år og alder blir motorsykkelen og mannen plutselig veteran. La årene gå og ting ordner seg selv! For å delta i Follo rundt bør sykkelen din være mer enn 30 år, men for fører eller passasjer stilles lettere alderskrav. Den som tror at veteranmotorsykler og løp handler om gubber og deres interesser har helt rett. Men det behøver ikke være hundre prosent sånn for vi har det svært hyggelig sammen og beveger oss i naturskjønne omgivelser, skravler og skryter. Ikke kjører vi fort eller er til fare eller til hinder for andre heller. Alt er akkurat passe, og kjempehyggelig og kjempegøy! Flere kjerringer og unger ønskes velkommen!
Nytt av året er start og innkomst på samme sted, nemlig hos Lillebror MC på Ås. Tidligere har starten gått fra Hvervenbukta i Oslo, men man har funnet ut at det er enklere og bedre å ha alt samlet på ett sted. Lillebror MC er en hel institusjon i seg selv og de benyttet anledningen til å ha «åpen dag» med tilbud og greier. Du kunne for eksempel fått deg splitter ny Vespa med utstyr for seksten ni! Veteran om tretti år! Og svigerinna til Lillebror har utsalg av lær og ekte cowboyskjorter for den som er veldig amerikansk. Hun holdt selvfølgelig søndagsåpent!

Arrangementskomiteen møttes klokka ni, to timer før løpsstart. Piler skulle settes ut langs den 70 kilometer lange løypa og mannskap til stands på Hvitsten og Ringvollen brifes og sendes avgårde. Lenge før løpsstart ankom førstemann, «svinndælingen», Thor Pettersen, med sin Corvette 390 fra 1976. Han hadde konstruert feste bakpå Volvo’n med thulegreier og ei skinne. Det tok heller ikke lang tid før Per Berg dukket opp på sin Husqvarna fra 1971 og registrerte seg som deltaker nummer 1. Så renner det på med Svein Nilsen med Jawa Cross 250 fra 1957, Odd Kjell Hagen med Harley fra 1923, Sigmund Skaret med Honda CX 500 Turbo fra 1982 og så videre…. og ender på 43 mann! Et deltakertall klubben er fornøyd med, men ikke ny rekord. Vi må rekruttere flere for dette er så artig, sier varamedlem Rudy og gliser med velkjent glans.

Starten går og det surrer, buldrer og drønner i kubikk og hestekrefter. Bakken dirrer, fotografene skyter blinkskudd på rask lukkertid, ei støv- og røykstripe tegner seg mellom startstedet og Drøbakveien. Folk på gårder og i hus harker og hoster og får vindusrutene nedstøvet. Og den som tror det er lurt å vaske bør tenke seg om to ganger for åsgårdsreien skal tilbake samme vei og ut igjen etter endt løp. Kjøper du villa her bør megleren ha fortalt deg om det årlige Follo rundt og tornadoen.
Pilsystemet fungerer utmerket; rød firkant betyr "ta til venstre", trekant betyr, "ta rett fram" og runding, "ta til høyre". De første kilometerne unnagjøres i en fei og posten ved Hvitsten øynes. Et naturskjønt småsted ved Oslofjorden. Her er det kunst og skulpturer i massevis, men kubikkgutta er mer opptatt av kaffe, kaker, løse oppgaver og skravle om skruer og muttere. Allerede i 1830 etablerte den velkjente skipsreder Fred Olsen seg her og visste lite om Otto og hans motorer som skulle fylle plassen flere mannsaldere seinere. Rederiet eksisterer fremdeles i beste velgående og har kontorer i bakgrunnen. Førstemann inn er nummer 1 Per Berg på sin barske Husqvarna . Han sier at sykkelen fungerer utmerket, men kunne tenkt seg mer gjørme, han kjører på knastedekk og er ikke mest glad i asfalt. Veteransyklene ankommer på rekke og rad og snart er hele plassen på Hvitsten fylt opp av edel vare. Med krumme nakker over skrivesaker eller kakefat fylles øreganger med en lyd av en annen verden. – Er det Honda CBX, - nei Kawa 1300, som kommer på avslått gass ned bakkene, med bulder og basslyd og tar all oppmerksomheten? Nei, ingen av delene. Et grønt rasedyr seiler inn blant de parkerte doningene og skinner om kapp med sola og glitrer grønt som vårgresset. Benelli 750 Sei.

Noen og enhver glemmer det de er opptatt med og skritter mot vidunderet for å fylle øynene med sylindere og kromma eksospotter. Rune tar av seg den knallgule ferrarihjelmen og gliser fra øre til øre. Han får den så vidt av før spørsmålene hagler. Han kan fortelle at det er en 1975 modell og at han også har en 900 kubikker hjemme. – Jeg har hatt den i fem år og er med i Scandinavian Benelli Club, forteller han. Klubben teller 50 medlemmer og minst halvparten er aktive. I pinsen skal vi på treff i Lier og den som liker kakofonier og smektende tomgangsmusikk i ørene anbefales og komme for å få noen strofer. Videre snapper jeg opp at sykkelen har 12 ventiler, tre forgassere og veier 255 kilo. Ikkeno småtteri altså. Rune er av den meddelsomme sorten og legger ut om lidenskapen sin. Han har til og med vært på museum i Italia og anbefaler å ta flyet til Rimini, se og ducati- og morbidellimuseet og nyte den italienske atmosfæren. Siste årsmøte i klubben var i byen Pesaro der også benellifabrikken ligger og har ligget i 100 år. Man tilpasset det slik at møtet havnet på samme dato som fabrikkjubileet. Alle vet at japsene slo knockout på alle verdens fabrikker da de kom med sine raketter på 70-tallet. Benelli forsøkte imidlertid å slå dem med denne fantastiske 750 Seien, men den ble vanvittig dyr og kvaliteten kunne ikke måle seg med japsenes. Dermed var det over og ut – ihvertfall for en stund, men han sier at fabrikken produserer sykler ennå, dog under andre eiere.  Det var under De Tomasos eie disse sekssylindrede maskinene så dagens lys.
En annen sykkel er også grønn som vårgresset, men av en annen og grovere støpning. Rolf Barry Berg er eier og forteller at dette er en Zündapp fra 1952, at han nettopp har fått tak i den og at han har drømt om en slik i 40 år. Slå den! Ja, den slår Ronny i Follo jern og skrot for dagen før, på Ekebergmarkedet fant han en JAP-motor som han har trengt i 44 år. Sykkelen skal nå få etterlengtet motor og ut på veien. – Ser vi deg med den på neste Follo rundt da Ronny?- Ja, det skulle ikke forundre meg, sier han, men sylinderen er montert med franske treskruer, så jeg må nok mekke litt først. Rolf forteller at Zündappen kun var laget for eksport og at han fant sitt fine og originale eksemplar i Canada.

Follo rundt tar ikke lang tid for den som veit at holker og hendler kan brukes til mer enn å holde seg fast. Per Berg og Tore Karlsen og gassegjengen er først i mål, men det tar ikke lang tid før resten av beitet ankommer Lillebror MC. Der venter flere spørsmål, limt opp på butikkveggen. Det diskuteres og fuskes og arkene innleveres. 1. premie går til Jon Magnussen. Han må ha lest flere MC-blader enn de fleste for han har svart riktig på nesten alt. Gratulerer! Dag Øby får premie, det får også Kjell Tjørnsbekk, Bendt Granberg og Odd Kjell Hagen. Gratulerer til dere også! - Har aldri vunnet før jeg, sier Bendt. Til sist deles det ut premie til den med best antrekk, og her nytter det ikke å stille med Gore-Tex eller praktiske greier. Tore Karlsen får uttelling for sin røde skinnjakke, ditto støvler, alltid blankpolerte røde motorsykkel og den rosa lua han trekker over hue på postene. – Dette fortjener du, du er alltid så stilig. Av andre nominerte kan nevnes Harald Valhaug med lekker, lys skinnjakke og olabukse, som tatt rett ut av 70-tallet, og Morten Kielland med sitt britiske skinnutstyr og rosa strikkejakke. Fotografene flokker seg om Kjell Orsets Heinkel Tourist, en linjelekker scooter fra 1962.
Alle har kommet helskinnet gjennom løpet uten knekte tenner av bein, porselen eller stål. Og kjenner jeg dem rett er de tilbake neste år minst like mannsterke som nå. Og så har vel Lillebror MC klart å selge noen nye scootere og sørget for at ungdommen fatter interesse og følger opp tradisjonen seinere i livet. Takk for i år og vi ses sikkert på Ullerøytreffet, Skogsløpet og andre steder i løpet av sommeren! Ingen tenker på husene langs veien og all vinduspussinga som tar resten av søndagen. Men er det så farlig, nå er den som skal konfirmeres konfirmert og motorsyklistene har fått en ny vår.

Geir Hellum, 7. mai 2012

søndag 6. mai 2012

Tom Rognstad, æresmedlem i Follo jern og skrot


av Geir Hellum


I fjor høst ble jeg spurt av formann i Follo jern og skrot om jeg kunne lage en artikkel om vårt første og eneste æresmedlem, for Sidevogna. Etter masse om og men velger jeg å dele den med dere her. 


Tom er en av de gamle gutta, vært med fra starten. Klubben er en mannsalder, Tom er snart to. For ynglinger som ikke helt veit hva en mannsalder er kan jeg opplyse at den er 29 år, sånn omtrentlig, kommer an på hvem du spør. Lenger levde vi ikke før i tiden. Nå lever du fort i tre. Damer av den gamle skolen stopper tiden ved 29. Hjernen til mannfolk stopper muligens før. Mye annet er også tredoblet: økonomi, antall sykler, hastigheter og priser, bare for å nevne noe.


Jeg er hyra inn som journalist og skal bli kjent med denne Tommen og syklene hans.  Artikkelen var ment for julenummeret, noe Tom ønsket; skjegget er grånet og han ser for seg en tilværelse som julenisse, i tillegg til skrotnisselivet. Glimtet i øyet og godsligheten har alltid vært perfekt for klubben og helt sikkert som nissefar. Og han er blitt det første æresmedlemmet i Follo jern og skrot. Ikke uten grunn. Les videre!
Høsten har lagt seg over landskapet og jeg humper i bil på grusveier frem mot småbruket i nærheten av Askim. Helt tilfeldig spiller radioen The Ballad of Easy rider. Det hadde i grunnen passet bedre å komme putrende med rompa noen desimeter over bakken, viglende på tynt forhjul, med håret flagrende i vinden og solsteik på ryggskinnet.  Øde her ute på bygda. Jeg må stoppe og lese kart og se på veibeskrivelsen som jeg har fått tilsendt på mail, av formannen i klubben. Der er togovergangen! Jeg triller frem, går ut av bilen, åpner grinda og kjører gjennom, stopper igjen og lukker. Balladen ebber ut: Take me from this road, to some other town.  Nei, ikke tilbake til Oslo ennå, nynner jeg improviserende.

Tom står ute på tunet, med grå caps, flagrende hillbillyskjorte, rullingssneip i munnviken og med nisseskjegget sitt. Grå røyk føyer seg rundt ham. Syklene er lainet opp mot bredsiden av kåken.  Mannen har så mange veteranmotorsykler at de dekker hele den hvitmalte veggen! To medlemmer fra Follo jern og skrot er allerede ankommet, formann Rudi og nestformann Øyvind. Klubben er en underavdeling av NVMC og befinner seg geografisk mellom Oslo og Fredrikstad. Artig klubbnavn, forkortes FJ&S. Kaller den bare fjøs jeg. Medlemmene driver med veteranmotorsykler, men når man først har kunnskaper og interesse for gammalt jern og skrap går en ikke av veien for å samle på verktøy og bolter, veiarbeiderredskap, motorklippere, båtmotorer, tråbiler, ja, alt med sveiv eller pedaler, fra tiden før elektronikk og styringssystemer snek seg inn og gjorde de fleste av oss til en slags klienter av «hjelpemiddelsentralen». 


Treningssentrene så sitt snitt til å innbille oss at vi må trene kroppen og det har de jo rett i, for en som ikke trenger sveive eller slite får dårlig helse. Plast er heller ikke greia for disse gutta; materialet som formet den nye verden, og som sitter på alt som er. Nei, ting skal kunne glødes og bankes på! Men for all del, gutta er ikke kjipe, japse eller Harley er lov. Og maskiner av plast og silikon har de fleste av oss fått inn i heimen, bortsett fra Tom da.
Vi vises rundt i de forskjellige bygningene. Dette er ikke bare en boplass, men også et museum. - Du kunne åpnet for offentligheten og solgt billetter her, sier jeg. – Ja, og solgt kaffe og vafler ut av kjøkkenvinduet, sier en av de andre. Det humres. Hvis utenforstående, som ikke fatter interessen for gammalt jern leser dette ville de mene at vi er gale, det er vi også, men jeg vil tro at humøret vil smitte over og at noen og enhver synes hobbyen er verdt hver gjenge og skrue bare for latteren og fleipingas skyld. Leve lenge? Bli med i Follo jern og skrot! Gi livet en ny dimensjon! Dra til noen omdreininger, kjenn på momentet! Gamle motorsykler er ikke bare materialisme, det er overførbart til eksistensialisme. Særlig hos Tom. I tillegg til æresmedlemskapet i fjøs er han ivrig medlem i det lokale historielaget. Sånn ser han ut, og sånn ser småbruket ut. Han har dybde som en langslagsmotor.

Den første oppstilte sykkelen, Triumphen, er Toms stolthet, den har han hatt siden 70-tallet, kjøpt i 74, sier han, en seksfemtikubikker, gullmetallic i lakken og med masse klistremerker på vindskjermen; vekk med årsavgiften på gammalt jern og alt tullball, reklame for NVMC både i Norge og Sverige, et maltamerke og greier. – Har du vært på Malta med den?  På førsten av det heftige søttitallet var Tom en av kubikkgutta i Askim og sto på torvet og brumma og burna hver kveld. Det var to Triumpher i området; Toms og hans kompis’. Det blir nesten ikke tid til hilsing og presentasjon før jeg får halve livshistorien til Triumphen og gassegjengen. Motorsykkelmiljøet i Askim var stort den gang som nå, så rekruttering er intet problem.  Det tviler jeg overhodet ikke på, for etter å ha passert Glomma møtte jeg både Volvo Amazon og Ford Mustang, samt stinkende mopper med høyt styre.  Alle som hadde Triumph på 70-tallet gikk til Ola Nordmann, en lokal helt og mekkeguru, forteller Tom. Triumphen er både vedlikeholdt og reparert; det ville vært rart om han ikke måtte det på engelskmannen. De var ikke akkurat kjent for god kvalitet. Veiva er bytta av Aulie i Oslo. De klarte altså ikke alt der ute på bygda. Aulie måler og balanserer visstnok ennå!
Tom lirer av seg den ene røverhistorien etter den andre. Jeg blir henført til gamle tider og koser meg glugg i hjel, glemmer å notere i journalistblokka mi. Han husker alle gutta og syklene deres, både navn, merker og årsmodeller. Frosterud var hondaforhandler, forteller han, og japsene kom fort på markedet, som et skudd. Gutta ville ha heftige jern og kjøpte riskokere fremfor britiske og amerikanske produkter. Yenkursen var gunstig på den tiden og kvaliteten lå lysår over det andre kunne prestere. 


På «Tåkeøya» sto fabrikkarbeiderne på jordgulv og skrudde i tussmørket, hvis de ikke var i streik da, eller drakk te, mens japsene hadde fabrikker som ballsaler og kvalitetskontroll som diamantslipere. Riskokere er likevel ikke helt Toms greie.  Jeg virrer på hue og ser heller ingen i samlingen. Han forteller om småsykler og tiden da han var 16, at det gikk en HD 90 i Askim, en Tempo Panter 330, 1967 modell, men eieren avanserte til Jawa 90, en Honda CD 50 og en 100 kubikker fra Mysen. Gutta sto på torvet og rusa. E 18 gikk gjennom Askim den gang, så det var liv og røre. Gjengen hang på Esso’n. Tom brummer og forteller at han hadde Burgesspotter med gromlyd. Når det virkelig skulle bråkes skrudde han løs pottene fra bendene, lot det bli mellomrom. Så dro de stripa over Torget, bort til snackbaren og tilbake, som moderne rånere. Den dobbeltvirkende motoren har en gange og et drønn som ingen japsekoker følger på bass. Det var fullt av Amcars og jenter der. Biler som var høyere bak enn foran, med doble og firedoble forgassere og dekk som doruller. Grånende asfalt ble frisket opp med gummibelegg! Og lufta røyklagt. Hadde du sykkel ja da var det bare å ta med ekstra hjelm - og du fikk dame.  Zündapp-gjengen var beryktet. 74 modell K1 100 var rå! Sier Tom. Og så hadde du jugoslavene fra fabrikken.  Askim Gummivarefabrikk manglet arbeidere og importerte fra Jugoslavia.  De hadde flere tusen arbeidere ansatt og produserte sykkel- og bildekk og slagstøvler og masse annet. - De gutta der tjente masse penger og hadde lave utgifter, var ungkarer og villstyringer, så de kjøpte seg Kawa H1 og H2 og kjørte seg ihjæl og fabrikken gikk konk…. Neida, men Borregård overtok og etter hvert Gislaved. Bygda ble lurt og idag finner du et kjøpesenter på tomta og kanskje slagstøvler fra Malaysia og sykkeldekk på Biltema. Så fantes det Yamaha 650, en vannbuss, Gold Wing, Honda 500 og 750; det var tider det! Gutta fra fjøs sukker og stønner. Tom fortsetter, men jeg får ikke med meg alt.



I tillegg til Triumph Thunderbirden, som er selve ikonet i samlingen, har Tom flere Gilleter, franske greier. Uttales sjilett som barberbladet. Om den er like kvass vet jeg ikke, dessuten har den bare en t i slutten. Tom begynner å fortelle om 26 modellen, som han har tatt inn fra Sverige. Og så har han en 27 modell, delesykkel. Jeg har tømt Sverige for Gilleter, sier han, - det eneste som er igjen der borte er en motor. Tom sikler og maser på svenskeeieren om å få kjøpt motoren, men den er ikke til salgs. – Det har jeg hørt før, sier jeg, er det ikke bare et spørsmål om pris? Tom har hatt to andre Gilleter før. Han forteller om en klubb i Belgia. Gilleten er på 350 kubikk og har 3,5 hester, er totakt. Den er belgisk får jeg høre. Fabrikken hadde en produsent i Belgia som het Herstal. Gilleten til Tom er fra Belgia. Gillet Herstal heter den da, helt eksakt. Det finnes en slik sykkel til, i mjøsområdet. - Går vel ikke fortere enn en moped da? - Går glatt i 105, sier Tom. - Med glattbarberte kinn da? - Kan vel ikke klare det med skjegg som bremser fartsvinden? Vi snakker ikke om vanlige hester her, sier Tom. Gir: høy og lav. Jeg tenker på villhester fra Camargue og at hester ikke bare er hester. Det er pirellidekk på sykkelen. - Burde du ikke hatt Michelin? Han overhører. - Det skal ikke være vulstdekk på 26 modellen. Og så forklarer han omhyggelig hva vulst er, akkurat som jeg ikke visste det. - Dette er første modell uten vulst, sier han stolt. Sånn er det med veteranfolk; enten skal det være siste med eller første uten, må liksom ha noe å skryte av, går ikke an å ha en modell midt i. - 27’en er første modell med trommelbrems. - Hva var før trommel da? - Vi har skiver nå, sier jeg. - Før var det brems på dekket, nesten som en tråsykkel med klem på felgen. Lite lurt, veit den som sykler mye og spjærer felgene. Ikke lurt å slite på dekksiden heller. - Det var høyere kvalitet på dekkene før. Ja, det vet jeg som har en DBS med askimdekk; den har stått ute siden 60-tallet og dekkene er ikke morkne ennå. Og den som har prøvd seg med dynamo på dekksiden vet at moderne gummi ikke tåler det. Bruk og kast. Dekk er ferskvare sier forhandlerne, akkurat som vi snakker om loff. 


Tom drar meg inn i garasjen og viser frem vulst. Du verden, her henger det deler og dekk, rammer og ræl oppunder taket, kan ikke se plankene. Veggene er også overstrødd med deler, henger på jernspiker, sjutomms. - Og så har den pinnegass! - René Gillet produserte motorsykler fra 1898 til 1957. Fabrikken hadde sine egne motorer, bade to- og firetaktere – fra 49 til 1000 kubikk, sier han.

Jeg må veksler litt på temaet og beskriver den vakre veien over bondelandet, jernbaneovergangen og Roger Mc Guinns ballade. Tom lytter. Mannen har mange sunne interesser i livet, blant annet rock, og han forteller om en av favorittgruppene sine: Gong. Fransk selvfølgelig. Men britiske grupper da?  - Led Zeppelin, fortsetter han, og utbroderer om andre sære progrockgreier. Er de britiske, nei.  Hva er det med Frankrike som er så fantastisk da, vil jeg vite. Tom begynner å snakke om noe annet. Kom her og se på uthuset, sier han og peker på en jernstang med krøller. - Veit du hva dette er? - Eh.. nei, jeg kommer med diverse forslag. - Nei, ei påle til piggtråd, funnet ved Glomma, etter tyskerne, sier han. - Hva synes du om tyskere da? Se her, har jeg en Autobyk Excelsior med 98 cc villiersmotor, produsert i England, sier han. Den har gått som postsykkel i Askim. Tom jobber i Postverket og startet sin karriere som bud. Nå heter det bare Posten, sier han, fornyelse og forenkling. Kortere navn, mindre trykksverte. – Er portotakstene blitt lavere? – Eh.. nei.

Katten Sievert åler seg mellom syklene og retter synet mot meg når jeg drar opp kanonen min. Jeg treffer og får blink i øya hans. Motorsykkelen blir diffus, jeg har ikke dybdeskarphet nok. Så går Tom over til en virkelig nydelig rød sak, også den fra ost- og vinlandet i sør, en Terrot 1947 modell. Også den er hentet fra broderlandet vårt i øst. Svenskene skal ha ros for å ha tatt inn mye lekkert. De ble sikkert påvirket av bonapartene og opprettet linjer sørover. Solgt ny i Sverige, full dokumentasjon på alt, restaurert av Arnt på Kolbotn og et syn for øyet. 125 kubikk, ensylindret firetakter. Må bare justere ventilene litt, sier han. - Og så er det montert ekstra oljekran. - Glemmer du å åpne den går det til helsike. Han tenker å klistre på ei dymostripe på styret.

Toget dundrer forbi, skal til Skøyen i Oslo. Toms forfedre jobba på jernbanen og fikk tomt langs linja. En egen sjarm å være så nær. Før i tiden var det mer lukt og kadung kadung fra togene, da duva hele huset når vognsettet passerte. Skjønner bedre Toms tilnærming til jern nå. Han er nærmest vokst opp på skinnegangen. – Husker du den gang da vi la femører på sporet for å få dem flate? – Ja, jøss! - Rudi, se her, roper Tom. Rud er formann i Fjøs. - Se her, en gammel Follo rundt-plakat!  Gutta bærer den frem i dagslyset, kikker og mimrer om de første løpene til folloklubben. Tom var primus motor for Follo rundt. Det var tider det!

Etter fotoseansen og oppstillinga med fotografering og sjarm trekker vi inn i stua. Tom setter i gang kaffetrakteren.  LMK blir diskutert. Erfaringsmessig er det aldri lurt. Jeg leser noen blader imens. Tom forteller at han en gang eide en Jawa 90 og en Kawa 175, 7 F. Sistnevnte kjørte han Skogsløpet med for noen år siden, på Starheim. Fæle greier, den solgte jeg igjen, sier han. Kaffelukta smyger seg fra kjøkkenbenken og inn i stua. Behøver ikke be to ganger, kopper fylles opp. Jeg kikker rundt i rommet. Her finnes det ikke datamaskin eller flatskjermer. Kun radio og platespiller. Tom har visst datamaskin på jobben, men han er ikke den 
som svarer på mail. Tviler sterkt på at han er av den typen du finner på Face Book. Sender jeg sms, ringer han tilbake. Noen som kjenner seg igjen? Temaet flyttes over på musikk nok en gang og Tom setter i gang ei gongskive. Litt bråkete, passer egentlig ikke i den rolige atmosfæren her, men mannen er livskunstner vet du, går sine egne veier, hører på det han liker. Han forteller at han var i NVMC’s styre i seks år og endte opp som nestleder før han gikk over i valgkomiteen.  Jeg plasserer kaffekoppen på teakbordet og ser på fotografiene han har lagt frem. Oj! En Citroen Traction Avant! - Ja, det bildet er fra onkels bilkirkegård bak uthuset. Fremleggene kommer som taktslagene i Triumphen: bestefar hadde Monarped, ser han, den måtte alltid dyttes i gang. Og så fikk han ikke stoppa før den var tom for bensin, han humrer, vi andre gapskratter. Moppen fikk ny magnet til 2500,-, men veiva knakk til slutt. Sykkelen måtte trilles hjem fra Frosterud. Det ble for dyrt å reparere.

Til slutt får jeg svar på hvorfor Tom har så mange sære og rare sykler. - Jeg vil ha det ingen andre har, sier han. Jaget etter deler er det mest spennende og jo merkeligere sykkel, jo vanskeligere å finne deler, men morsomt! Han forteller at han har hatt en FN Sport, en DKW 350, som var på utstilling i Vikingskipet på Hamar. Hva er det denne mannen ikke har eller har hatt?  Jo, så var det en gresvigzündapp og en 72 modell Puch Maxi, sier han. - Puch Maxi finnes det få av i dag, sier jeg. Vet om en som har en i kjelleren, men han er ikke så villig til å snakke om salg. Tom tenker imidlertid å selge unna noen sykler, han vil pusse opp kjøkken og bad. Tom leser masse bøker, særlig tekniske, er fast låner på biblioteket.  Så gjelder det at ikke skrot- og julenissen vår gror fast og filosoferer for mye her på tunet da. Vi vil gjerne se ham på treff. Men den som har et sånt sted trenger egentlig ikke gjøre noe annet enn å gå rundt og kose seg og humre. - Tusen takk for en fantastisk og historisk formiddag, sier jeg. Så starter jeg opp riskokerbilen jeg bruker og kjører mot toggrinda.


Balladen om Tom Rognstad er slutt for denne gang, men kjenner jeg ham rett inviterer han tilbake slik at jeg kan skrive neste strofe. For han har sikkert ikke vist og fortalt meg alt. Det er mer på lur der i gården, særlig under overflaten. Er det rart denne mannen er utnevnt til æresmedlem i «fjøs». Jeg ruller ned bilruta og hilser «hade» med hele armen til mannen i røyken.

Geir Hellum, april 2012

fredag 20. april 2012

Follo Rundt 2012

Alt er klart for vårens vakreste tohjulseventyr; Follo Jern og Skrots årlige turløp "Follo Rundt". Datoen er 6 mai og starttidspunktet er kl. 11.00. Godt vær bestilt, løypa planlagt og gjennomkjørt, løpsbekrivelsen trykket. Merk dere start og mål på samme plass, nemlig hos Lillebror MC på Ås. Slik kommer du til startstedet: kjør E6 til Korsegårdskrysset (avkj. 18), ta av mot Drøbak, kjør 150m og ta av til høyre, følg skilting til "Lillebror MC". Vel møtt!


lørdag 4. februar 2012

Årsmøte 2012 i Follo Jern og Skrot

Her kommer viktig informasjon !
Vi skal ha årsmøte den 29. februar !
Dette fordi NVMC har generalforsamling i mars, og alle lokalavdelinger må være ferdig med årsmøte.
Har dere tankene og ideer til Follo Jern og Skrot, send det inn før 19. februar !!

Også er det tid til å betale årskontingent igjen !!!
Til de som forsatt må betale, kontonummer til Follo Jern og Skrot er: 0539.33.40616
Husk å skrive "Årskontingent 2012"   !!!

Møteadresse er:
Waldemarhøyveien 13, 1400 Ski